Den bærbare datamaskinen starter opp. Jeg vil gi kjæresten min favorittskoene hennes i bursdagsgave, men dessverre er de utsolgt i butikkene. Heldigvis vet jeg hvor nettlesersymbolet er utenat. Jeg trenger bare å peke på det med musepekeren. Men hvor er det egentlig? Jeg beveger musen, og vips, så er det noe som beveger seg i høyre kant av skjermen. En stor, feit, gul musepeker. Men så snart jeg ser på den, er den forsvunnet. Merkelig? Nei, egentlig ikke, for det er et hull midt i synsfeltet mitt, en blind flekk. Så jeg vrikker litt på musen igjen og myser litt forbi det gule omrisset av musepekeren. Sikt godt, og den nærmer seg sakte nettlesersymbolet. På tredje forsøk fungerer det med et veltimet dobbeltklikk. Det første hinderet er overvunnet. Internett er nådd. Fra nå av gjentas dette dramaet ved hvert eneste museklikk, og derfor vil jeg ikke gå nærmere inn på det nå.
Søkefeltet i nettleseren er lett å finne. Skriv inn modell og skostørrelse, og så er du i gang. Det er mange tilbud, så jeg tar en titt på noen av dem. Jeg zoomer inn med Ctrl og musehjulet. Ansiktet mitt kryper bokstavelig talt inn på skjermen. Fra utsiden ser jeg ut som Ringeren i Notre Dame, så det er bare et tidsspørsmål før ryggen sier ifra, for jeg kommer til å bli i denne posisjonen til oppgaven min er fullført. Jeg ser bilder, priser og lenker til nettsteder. Det er definitivt sko å se. Modellen er riktig, tror jeg, men jeg må ta et lite sjansesprang med fargen. Det kan være svart og hvitt, eller en annen kombinasjon av en mørk og en lys farge. Jeg kjenner den ikke helt igjen. Jeg vet heller ikke nøyaktig hvilken butikk som selger skoen. Den blå fargen på lenken står i dårlig kontrast til den lyse bakgrunnen.
Prisene er i hvert fall lette å kjenne igjen, så jeg velger rett og slett den billigste prisen. Når jeg ser på nettsiden, får jeg en følelse av at noen kanskje bare ikke ønsker at alle skal kunne lese alt. Bakgrunnen er delvis hvit, noe som er standard. Men så er det også grått og beige, med fin grå eller kanskje til og med svart skrift i en anslått skriftstørrelse 10. Jeg må justere zoomen slik at bare to-tre ord får plass på skjermen for at jeg i det hele tatt skal kunne få med meg noe. Det har noe av et skjult objekt-spillnår jeg vandrer over skjermen for å se alle alternativene og all informasjonen.
Etter et godt kvarter gikk jeg gjennom hele siden og satte forhåpentligvis opp alt riktig. Så av gårde til handlekurven. Den er forresten veldig lett å finne, stor og svart midt i den lyse resten av siden. Heldigvis ligger selve handlekurven alltid øverst til høyre, ellers måtte man begynne å søke på nytt. Det er nakken min veldig glad for. Utfylling av bestillingsdata er ikke noe problem i seg selv, ettersom tabulatortasten alltid sentrerer det feltet som er under utfylling.
Det er bare ett siste, dessverre veldig stort hinder. Captchaen som skal avgjøre om jeg er en robot. Jeg har alltid trodd at jeg var av kjøtt og blod, men jeg mislykkes likevel stadig på grunn av de uleselige tallene og bokstavene. Hvis det ikke fungerer på det tjuende forsøket, kan det hende jeg ber noen om hjelp. Men så har jeg faktisk klart det. Nå har jeg fått forskrevet fysioterapi for nakke og rygg.
