Også her er det første spørsmålet hva inkludering på arbeidsplassen egentlig betyr. Først og fremst betyr det at alle mennesker, også mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal ha de samme mulighetene på arbeidsmarkedet. Dette er også et spørsmål om arbeidsgivernes holdninger til de ansatte. Det er ofte en frykt for at en person med nedsatt funksjonsevne ikke er like dyktig som en person uten funksjonsnedsettelse. I mange tilfeller er dette basert på en viss mangel på kunnskap om det faktiske omfanget av funksjonsnedsettelsen og også om personens evne til å kompensere for den. Dette fører ofte til at prestasjonene til personer med nedsatt funksjonsevne blir undervurdert
Enhver begrensning medfører selvfølgelig også spesifikke ulemper. Men for å sikre like muligheter må det skapes strukturer på arbeidsplassen som gjør det mulig for de ansatte å fylle rollen sin på best mulig måte. I mange tilfeller kan det dreie seg om små justeringer, for eksempel et enkelt forstørrelsesglass i min koffert eller utskrift av dokumenter med større skrift. Hvis det er nødvendig med større tiltak som ombygginger eller innkjøp av kostbare hjelpemidler, kan Integrasjonsetaten kobles inn for å dekke hele eller deler av kostnadene.
Og hvorfor er inkludering så viktig?
Også her står det sosiale aspektet i sentrum. Et samfunn som har satt seg som oppgave å integrere mennesker med nedsatt funksjonsevne, må også gjøre det på arbeidsplassen. Dette er tross alt en del av hverdagen og det sosiale livet for oss alle. Den som ikke har mulighet til å utøve en aktivitet innenfor rammene av sin funksjonsnedsettelse, er ikke integrert.
Et annet positivt aspekt ved inkludering på arbeidsplassen er den psykiske helsen til personer med nedsatt funksjonsevne. Det er utvilsomt en viktig del av rehabiliteringen å ta inn over seg grensene for egne evner. Men å stadig støte på disse grensene er en langvarig belastning som kan ha en negativ innvirkning på den enkeltes moral og helse. For å gi et personlig eksempel: Når jeg i mitt arbeid som fysioterapeut må spørre en pasient om legens diagnose fordi jeg ikke kan tyde diagnosen på resepten, støter jeg på en veldig hard grense som kan omgås med et enkelt forstørrelsesglass. I tillegg synker pasientens tillit fordi jeg etterlater et dårlig organisert inntrykk. Å skade sitt eget og kanskje hele organisasjonens omdømme på denne og lignende måter kan være en tung byrde som lett kan unngås ved å jobbe inkluderende.
Til slutt, det økonomiske spørsmålet sett fra statens synspunkt. Ikke sett fra arbeidsgivers ståsted, for arbeidsgiveren er i en posisjon der han eller hun kan få refundert de fleste av kostnadene som inkludering medfører. Uten inkludering er det ikke sikkert at en funksjonshemmet person har en sjanse på det primære arbeidsmarkedet. I stedet er alternativene verksteder eller direkte pensjon. Begge deler representerer en permanent økonomisk byrde for staten og dermed for skattebetalerne.
På den annen side er også eventuell omskolering kostnadskrevende, avhengig av restriksjoner og arbeidsorganisering. Etter det blir imidlertid regnestykket raskt snudd, for gjennom inkludering blir alle et fungerende tannhjul i vårt økonomiske maskineri, tjener penger, betaler skatt og bruker pengene de har tjent og setter dem tilbake i sirkulasjon. En vinn-vinn-situasjon for alle.
